Disse dagene ble ikke helt slik noen av oss hadde sett for oss da nyttårsrakettene ble avfyrt og vi ønsket hverandre et helt nytt årtiende. 2020. Endelig virkelig blanke ark og nyspissede fargestifter, kjøpt brukt for miljøet skyld, men helt nye for deg. Et flørtende blunk mot den ukjente på festen, kanskje et prøvende kyss. Nå skulle mulighetene flomme på og livet virkelig ta til!

Så begynte det å brenne. Hele kontinenter brant. Byer brente, og mennesker og dyr omkom. Grensene ble åpnet og flyktninger, som håpløst har ventet og ventet og ventet mens hele verden har håpet på at det snart bare skal gå over, begynte å bevege seg. Masser med slitne, oppgitte og fortvilte mennesker rykket seg løs. Det gjorde også et pittelite ukjent virus som tok mot til seg å mutere et sted der i øst. Først lyktes det med å smitte én, så to, som igjen smittet en del, og vipps ser vi en eksponentiell vekst med smittede personer som sprer seg i rekordfart over hele verden.

Allerede da vi stod der med nyttårsrakettene, visste vi at markedene måtte endre seg. Klimabekymringen hadde for alvor truffet oss, men som med alt annet som ikke brenner akkurat rett rundt deg, er det lett å tenke at vi har litt mer tid. At i morgen skal jeg ta tak i det. Da blir alt bra. «I morgon, i morgon, men ikkje i dag, for i dag, for i dag, gjer eg ikkje det slag.» For selv om forskerne på Bjerknessenteret fortalte oss at endringene gikk så fort at de hver måned måtte skrive om talene sine, var klima likevel litt langt unna. Vi kunne vente litt til. Litt til. Vente.

Men nå kunne vi plutselig ikke vente lenger. For nå kom dette lille viruset. Og jammen endrer markedene seg. I rekordfart. Alle og enhver merker dette hver eneste dag. Jeg skulle bare pusse opp og så skulle jeg kjapt få de pengene tilbake ved å leie ut på AirBnB i sommer. Nå avbestilles bookingene. Hver dag. Ikke bare hos meg men på alle overnattingssteder i hele verden. Kronen svekkes i rekordfart. En euro koster over 3 kroner mer i dag enn bare for noen måneder siden. Det er krise for min søster som driver butikk og som i disse dager skal betale alle innkjøpene for høsten. I euro. Uten at særlig mange handler i butikken hennes. Og hva betyr dette igjen for dem som produserer varene hun skulle kjøpt. I India, i Danmark, i Portugal.

Så nå sitter vi her. Stille og venter. Ikke kan vi reise noen steder. Vi forsøker oss på hjemmeskole og hjemmekontor. Det finnes ikke en fasit, vi har ikke gjort dette før. Parallelt vet vi at det å øve oss på å gjøre ting vi ikke har gjort før, er det viktigste vi må gjøre for på lang sikt lykkes med klimakrisen.

Og kanskje det er akkurat det vi kan bruke erfaringene fra Coronakrisen til, når vi ser i bakspeilet der en gang og det verste utbruddet er over. Hvordan kan vi bruke disse erfaringene for hvordan vi nå lager nye systemer for å bedre klima? Hvor fort kan vi egentlig endre systemene våre, vanene våre, markedene våre. Hvilke virkemidler har vi som vi kan iverksette på om vi virkelig vil? Når det brenner.

Vi kan nå velge å bruke vår energi på Corona, og samtidig og parallelt se hvordan vi kan bruke disse erfaringene til å arbeide enda mer målrettet med å løse klima. Slik kan vi benytte erfaringer vi nå gjør oss til å øve oss på endring. Om Corona velter markedene, kan vi jo bare forsøke å forestille oss hva klimaendringene vil føre til. For når vi nå står der til halsen i dritt, så er det viktig å ikke henge med hodet. La oss benytte denne drittsituasjonen til å øve oss på endring, før vi snart kan danse og le igjen. Sammen.