I disse dager hvor mange av oss føler oss fanget hjemme i delt rolle mellom forelder, lærer og arbeidstaker, kan det være fint å hente inspirasjon fra folk som har gått opp stiene før. Du tenkte at to uker hjemme i et varmt hus med tre barn, haltende internett, arbeidsoppgaver som skulle leveres og lærdom som skulle videreføres var tøft? Hva med 20 måneder på isen i Antarktis, store deler av tiden i bekmørke, med tre livbåter og noen telt, tosifrede kuldegrader og ingen anelse om hvor lenge du skulle være der eller om du noensinne ville komme hjem igjen? Det var der Ernest H. Shackleton og hans mannskap på 27 befant seg for ca 100 år siden. Og Shackletons ledelse får æren for at alle kom fra det med livet og psyken i behold. 12 av dem ble attpåtil med ham på ny ekspedisjon fire år senere.

Året er 1914, første verdenskrig har akkurat brutt ut, og Ernest H. Shackleton alias «the boss» har forlatt England sammen med 27 menn på ekspedisjon til Sydpolen. Etter kort tid i Antarktis — med målet i sikte — blir skipet låst inne av is og driver bort. Til tross for iherdig innsats klarer ikke mannskapet å få skipet løs, og dermed er de isolert i isødet på ubestemt tid. Skipet skulle vise seg å forbli fastlåst i ti måneder før det — hold deg fast — sank! Mennene lever nå i ytterligere fem måneder på isen, med tre livbåter og telt som eneste husly. De klarer etter umenneskelig innsats å komme seg til Elefantøyen og etter en hasardiøs ferd over havet klarer Shackleton og fire av mannskapet å komme seg til Sør-Georgia hvor de til slutt får kontakt med norske hvalfangstmenn. Atter fem måneder senere lykkes de omsider med å gjøre returen tilbake til Elefantøyen for å redde de resterende 22 mennene, som nå har vært i isødet i totalt 20 måneder.

Her snakker vi karantene!

Shackleton berømmes som en ekstraordinær mann, og en ekstraordinær leder. Mannskapet gir ham æren for at de overlevde, og for at de attpåtil hadde det ordentlig hyggelig i isolasjonen. Noen ting trekkes særlig frem som egenskaper ved hans ledelse i krisetid:

Han møter mennene på en trygg og rolig måte hver eneste dag. Han uttrykker tydelig troen han har på dem, og på at de skal klare å komme gjennom dette. Han informerer dem om situasjonen de er i, og han har alltid en plan. Han bruker ikke tid på å se seg tilbake — bare fremover.

Han skjønner viktigheten av rutiner, og innfører dem fra dag én. Mental medisin, kaller han det. De står tidlig opp og spiser frokost sammen. Alle har en jobb som skal gjøres hver eneste dag og alle føler seg nyttige. Fysisk aktivitet er også en viktig del av den daglige rutinen. Etter middag er det sosialisering — ingen får lov til å være alene i teltene sine, eller gi etter for pessimisme. Kameratskap verdsettes over alt, og de spiller spill, underholder hverandre, leser poesi og leker. De bruker også tid på å innrede teltene slik at de blir hjemmekoselige, til tross for de mørke og kalde omgivelsene.

Når de må forlate skipet kvitter de seg med alt overflødig, men tar vare på dagbøker, leksikon, diktbøker og en banjo. Shackleton er opptatt av den gode stemningen og å holde humøret oppe. Alle høytider feires. Humor er en viktig ingrediens, og han har en bunnløs optimisme.

Sist, men ikke minst er han en svært empatisk mann — kanskje som et resultat av en oppvekst med mor og åtte søstre. Han utviser stor omsorg for mennene sine, og sørger for å ha personlig og nær dialog med hver og en av dem hver eneste dag. Ser han at noen har det vanskelig gir han trøst i form av varm melk og god mat til alle. Ingen skal føle at de må tas spesielt hensyn til. Han får hver og en av dem til å tro at de er sterke, og at de har det som trengs for å komme gjennom krisen. Han er grunnleggende rettferdig og demokratisk, og setter alltid mennenes velbehag foran sitt eget. Liker han noen bedre enn andre viser han det aldri — alle føler de at de har en nær relasjon til sjefen.

Så sitter vi her da — hundre år senere — midt i en to ukers karantene, og merker at de stringente rutinene fra dag en begynner å skli ut. At brorparten av tiden går med til å mekle i konstant pågående kriger om pittesmå ting. At det å stille opp og være tilstede med trygghet og ro fort blir til halvdistrahert tilstedeværelse over en mobiltelefon eller datamaskin. Og optimismen fra forrige uke om at dette klarer vi, forvandles sakte til begynnende depresjon. To uker er for mye. Det går ikke! Og tenk hvis det blir lenger…tre uker — en måned? To?

Da må vi tenke på hva vi kan lære av Shackletons 20 måneder i isødet. Han ville gitt oss alle en stor kopp med varm melk og sagt at det går bra. Og at han har en plan. Lest et dikt, sunget en sang, fått oss til å gjøre litt bøy og tøy og sagt at vi var flinke.

Men Shackleton hadde valgt sitt eget mannskap. Og det med svært utradisjonelle metoder. De måtte synge og danse og svare på merkelige spørsmål i intervjuene — han ville se hvordan de reagerte på uventede oppgaver. Ute av komfortsonen. Han testet dem på å gjøre drittjobbene. Med seg på ferden kunne han bare ha folk med riktige holdninger. Positive og hardtarbeidende. Som aldri klaget — bare leverte.

Da tenker jeg at han kanskje ikke hadde klart det så mye bedre enn oss likevel. Når selv det å rydde på plass ti legobiter kan medføre høylydt klaging i 45 minutter. Eller barna står i fare for å drepe hverandre over hvem som skal ha hvilken plass i sofaen. Og vi er nødt til å være der og løse konflikten. Samtidig som vi skal jobbe. Samtidig som vi skal drive hjemmeskole. Samtidig som vi skal holde humøret oppe. Da kan det faktisk hende at Shackleton også ville følt at oppgaven ble litt i meste laget.

Ledelse i isolasjonens tid

by | Mar 24, 2020 | Aktuelt, meninger, Torhild Eide Torgersen